Byggevoks og bikubens oppbygning

En bikube er to ting: et hus birøkteren har laget, og et byggverk biene har laget inne i huset. Huset er kasser, rammer, gitter og brett med hver sin oppgave. Byggverket er tavlene av voks – bienes eget materiale, som de skiller ut av kroppen og former til tusenvis av sekskantede celler. Her går vi gjennom begge deler, fra bunnbrett til tak og fra voksflak til ferdig tavle.

Kubens deler, nedenfra og opp

Tallene viser til tegningen øverst. De fleste kuber i Norge er stablekuber, der kassene settes oppå hverandre etter behov. De vanligste systemene er Norsk kube (også kalt norsk standard) og Langstroth; noen bruker Dadant. Målene er forskjellige og delene passer ikke på tvers, så velg det systemet lokallaget ditt bruker, og hold deg til det.

1. Stativ (9). Løfter kuben opp fra bakken: luft under, mindre fukt, mindre mus og gress foran flyhullet – og en rygg som holder lenger. Kuben skal stå stødig og helle et par grader forover, så regn som kommer inn, renner ut igjen.
2. Bunnbrett (7). Gulvet i kuben. Moderne bunnbrett har netting i stedet for tett bunn: det gir luft, og midd og avfall som faller ned, kan ikke komme opp igjen. Under nettingen skyves et innskuddsbrett inn når du vil telle varroanedfall, og tas ut ellers. Om vinteren stenges eller reduseres flyhullet med musesperre.
3. Flyhull og innflygingsbrett (8). Døren. Alt av nektar, pollen, vann og propolis kommer inn her, og vaktbier står i åpningen. Størrelsen justeres etter årstid og samfunnets styrke: stort i trekket, lite når samfunnet er svakt eller røverbier er ute.
4. Yngelrom (5). Den nederste kassen (i noen systemer to) der dronningen legger egg og yngelen vokser opp. Her holder biene 34–35 °C uansett vær. I yngelrommet ligger også pollen og en krans av honning, altså samfunnets kjøkken og barnerom på samme sted.
5. Rammer med tavler (6). Hver ramme er et trerektangel med tråder som kunstvoksen festes til. Biene bygger tavlen ut fra kunstvoksen, og rammen gjør at tavlen kan løftes ut, ses på og settes tilbake uten å ødelegges – ideen som gjorde moderne birøkt mulig (Langstroth, 1851). Mellom tavlene lar biene det stå et mellomrom på omtrent 8 mm, «bispace»: er det trangere, limer de igjen med propolis; er det videre, bygger de ekstra voks. Alle mål i kuben er laget rundt dette tallet.
6. Dronninggitter (4). Et gitter med spalter på litt over fire millimeter. Arbeiderne går gjennom, den større dronningen og dronene stoppes. Legges det mellom yngelrom og honningkasser, blir det ikke yngel i honningen, og høstingen blir enklere. Gitteret er valgfritt, og noen lar være for å gi dronningen mer plass.
7. Honningkasser (3). Kalles også skattekasser eller magasiner. De settes på etter hvert som trekket kommer og fylles med honning som biene lagrer over yngelen – der de ville lagt det i et hult tre også. Ved høsting tas hele kasser av. I et godt trekk kan det stå tre–fire kasser på ett samfunn.
8. Dekkbrett og innerlokk (2). Et brett eller en plate over øverste kasse som holder varmen inne og gjør at taket kan tas av uten at biene flyr opp. Et hull i midten gir plass til fôrboks om høsten. Mange bruker en tykk isolasjonsplate her.
9. Tak (1). Tett mot regn, tungt eller sikret mot vind, gjerne isolert. Luftingen skal være liten og kontrollert: bier tåler kulde godt, men ikke trekk og fukt.

Slik lager biene voks

Bivoks lages av arbeiderbier som er omtrent 12–18 dager gamle. Under de fire bakerste bukplatene på bakkroppen har de fire par vokskjertler. Kjertlene skiller ut flytende voks som stivner til små, gjennomsiktige flak på de glatte feltene utenpå – voksspeilene. Hvert flak er noen millimeter stort og veier under ett milligram, så det går godt over en million flak i et kilo voks.

Bien tar flaket med bakbeina, fører det fram til munnen og tygger det sammen med spytt til det blir formbart. Så settes det på plass, flak for flak, av mange bier etter tur. For å skille ut voks trenger biene varme (33–36 °C) og mat: de spiser seg fulle av honning, og henger så i tette kjeder, «byggekjeder», mellom tavlene mens voksen dannes. Tallene som oppgis for kostnaden, ligger på seks til åtte kilo honning per kilo voks. Det er derfor biene ikke bygger for moro skyld: de bygger når det kommer nektar inn og det trengs plass, i Norge først og fremst fra mai til juli. Birøktere kaller det byggetrang, og bruker den: en tom ramme eller ny kasse i byggetiden blir bygd ut på dager.

Ny voks er nesten hvit. Den blir gul av pollen og propolis biene tar på seg, og yngeltavler blir etter hvert brune og til slutt svarte av kokongene hver larve etterlater seg i cellen. Kjemisk er voksen en blanding av estere av langkjedede fettsyrer og alkoholer, med smeltepunkt rundt 62–65 °C – mykt nok til å formes av en bie ved 35 °C, hardt nok til å bære flere kilo honning.

Cellene: hvorfor sekskant, og hvorfor de heller

En tavle er en midtvegg av voks med celler på begge sider, bygd nedover fra rammens toppstykke. Cellene er sekskantede. Det er den formen som deler en flate i like rom uten mellomrom og med minst mulig vegg per rom, altså mest lagringsplass for minst voks. Veggene er tynnere enn et ark papir, og bunnen i hver celle er satt sammen av tre romber som samtidig utgjør bunnen i tre celler på motsatt side. Slik bærer midtveggen begge sider.

Cellene står ikke vannrett. De heller omtrent 13 grader oppover fra midtveggen og ut, slik at flytende nektar og honning blir liggende til biene har forseglet cellen. Det er dette den lille, skrå kanten på tegningen viser.

Biene bygger tre slags celler:

• Arbeiderceller er de vanlige, omkring 5,2–5,4 mm brede. Det er cellestørrelsen kunstvoksen er preget med, og den samme cellen brukes vekselvis til yngel, pollen og honning.
• Droneceller er større, rundt 6,5 mm, og bygges gjerne i klynger nederst og ytterst på tavlene. Forseglet droneyngel har et hvelvet, kuppelformet lokk.
• Dronningceller ligner peanøtter og henger nedover fra tavlekanten (svermeceller) eller bygges ut fra en vanlig celle midt på tavlen når dronningen plutselig er borte (nødceller).

Yngelceller forsegles med et porøst, brunlig lokk av voks og pollen som slipper luft gjennom til puppen. Honningceller forsegles med ren voks. Noen bieraser legger lokket rett på honningen, så det ser vått og mørkt ut; andre lar det være et luftlag, så tavlen blir hvit og «tørr» – det er derfor tavlehonning ser ulik ut fra bigård til bigård.

Slik bruker biene tavlen

Ser du på en yngeltavle forfra, er den ordnet i ringer. I midten ligger yngelen i en oval eller kule som strekker seg over flere tavler – yngelleiet – der dronningen har lagt egg i sirkler utover. Rundt yngelen ligger et bånd med pollen, lett tilgjengelig for ammebiene som lager larvefôr. Øverst og ytterst ligger honningkransen, som både er matlager og isolasjon. Droneyngel legges i utkanten, og svermeceller henger fra underkanten når samfunnet forbereder sverming.

Om vinteren trekker biene seg sammen i en klase på tomme celler midt på tavlene, med honningen over og rundt seg, og spiser seg langsomt oppover. Om våren flyttes yngelen dit varmen er, og samfunnet vokser utover og oppover igjen. Mer om hvordan samfunnet er organisert finner du i Bisamfunnet, og om året i Birøkt gjennom året.

Byggevoks i birøkterens hender

Kunstvoks. Birøkteren setter tynne plater av renset bivoks med preget arbeidercellemønster i rammene, festet til tråder. Biene bygger cellene ut fra mønsteret. Fordelen er rette, flate tavler som kan tas ut og slynges, og få droneceller. Kunstvoks kjøpes fra leverandører som smelter om og renser voks fra birøkterne – mange leverer inn gammel voks og får kunstvoks tilbake. Kjøp bare voks som er behandlet mot sykdomssporer, og ikke ta imot brukte tavler fra andre bigårder uten å vite hvor de kommer fra. Yngelråte og andre sykdommer kan følge med voksen.

Byggeramme. En tom ramme, eller en ramme med bare en stripe voks, settes inntil yngelen i byggetiden. Biene bygger den ut med droneceller, dronningen legger droneegg, og varroamidden går fortrinnsvis inn i droneyngelen. Når cellene er forseglet, skjæres yngelen ut og kasseres, med midden i. Slik brukes byggetrangen til å ta ut midd uten kjemi. Mer om det i Varroa gjennom året.

Tavleskifte. Gamle yngeltavler blir mørke, cellene trangere, og de samler opp sykdomssporer og rester av behandlingsmidler. Et vanlig råd er å bytte ut de eldste yngeltavlene hvert år, så ingen er eldre enn to–tre år. De gamle smeltes i en solvoksmelter – en isolert kasse med glasslokk der solen gjør jobben – eller i vannbad, og voksen leveres inn. Honningtavler som aldri har hatt yngel, kan brukes lenge.

Tavlehonning. Skal honningen selges i biten, brukes rammer med svært tynn kunstvoks eller bare en byggelist, så alt i biten er bienes egen voks.

Lagring. Utbygde tavler som står lagret, er mat for voksmøll. Lagre dem luftig, lyst og kaldt, eller frys dem et døgn før lagring. Husk også at utbygde vokstavler skal føres i dyreholdjournalen når de leveres eller mottas – se Regler for birøkt. Fører du loggen i kubeloggen.no, skrives raden i fortegnelsen automatisk når du flytter en kube.

Slik setter du kunstvoks i rammen

Kunstvoks er tynn og myk. Alene ville platen bøye seg i varmen i kuben og rive når tavlen er full av honning eller går i slyngen. Derfor spennes tynn, rustfri ståltråd gjennom rammen, og platen smeltes fast på tråden. Tråden blir sittende inne i tavlen for godt: biene bygger cellene rundt den, og den bærer tavlen.

Du trenger rammer med hull i sidestykkene, rammetråd av rustfritt stål, kunstvoks i samme mål som rammene, en innsmelter eller et sporhjul, og et innsmeltingsbrett – en plate som passer akkurat inn i rammen, så kunstvoksen ligger flatt mens du jobber.

1. Tre tråden. Tre tråden i sikksakk gjennom hullene i sidestykkene, så du får tre–fire vannrette tråder. Antallet avhenger av rammemålet. Fest den ene enden rundt en liten stift i sidestykket.
2. Stram. Trekk tråden stram, ett spenn om gangen, til den gir en lys tone når du knipser på den. Fest den andre enden. Slakk tråd gir bølgete tavler, og altfor stram tråd drar sidestykkene innover.
3. Legg inn kunstvoksen. Legg platen på innsmeltingsbrettet og rammen over, slik at trådene ligger oppå platen. Platen skal sitte inntil toppstykket, gjerne i sporet eller under listen der, og ha noen millimeter klaring mot sidestykkene og bunnstykket, så den har plass til å utvide seg i varmen.
4. Smelt inn tråden. Koble innsmelteren til hver sin ende av tråden og slå på strømmen i noen sekunder. Tråden blir varm og synker ned i voksen, og voksen stivner rundt den når strømmen slås av. Slå av så snart tråden har sunket inn – står strømmen på for lenge, skjærer tråden tvers gjennom platen. Med et sporhjul varmer du hjulet og ruller det langs hver tråd i stedet.
5. Kontroller. Tråden skal ligge inne i platen og ikke stå løs, og platen skal henge rett og flatt i rammen.
6. Sett rammen i kuben i byggetiden. En ny ramme med kunstvoks blir bygd ut på få dager når samfunnet er sterkt og det kommer nektar inn. Settes den inn for tidlig eller i et svakt samfunn, blir den stående urørt eller tygget i kantene.

Hvordan virker innsmelteren? Innsmelteren er en liten transformator som sender lav spenning gjennom tråden. Tråden er tynn og gjør motstand mot strømmen, så den blir varm – på samme måte som glødetråden i en brødrister, bare mye svakere. Bivoks smelter ved rundt 62–65 grader, så det trengs bare noen sekunder.

Blir tråden med i tavlen? Ja. Den ligger midt i den opprinnelige kunstvoksen, som blir midtveggen i tavlen, og biene bygger cellene ut på begge sider av den. Når tavlen skal byttes, skjæres voksen ut av rammen eller smeltes av i en solvoksmelter, og tråden blir igjen i rammen. Er den rusten eller slakk, tres rammen på nytt.

Lage kunstvoks selv

De fleste leverer smeltet voks til en voksbehandler og får kunstvoks tilbake. Vil du lage den selv, er det fem trinn:

1. Samle og sorter. Ta vare på avdekkingsvoksen fra slyngingen og voksen fra tavlene du skifter ut. Hold den lyse, rene avdekkingsvoksen for seg og de gamle yngeltavlene for seg.
2. Smelt og sil. Smelt voksen i en solvoksmelter eller dampvoksmelter, sil bort grove rester og la den stivne til blokker. Smelting og siling gjør voksen ren, men dreper ikke sykdomssporer.
3. Varmebehandle. Anerkjent god praksis er å varme voks som smeltes om fra utbygde tavler, til minst 120 grader i 30 minutter før den brukes igjen i birøkt. Det er langt over smeltepunktet og krever utstyr laget for det. Gjør det aldri i en vanlig kjele: voksen er brennbar, og det er fare for brann og skolding. De fleste lar en voksbehandler ta dette trinnet.
4. Støp eller vals platene. Den behandlede voksen smeltes forsiktig og støpes i en silikonform med cellemønster, eller valses til plater med en mønstervalse. Platene skjæres til rammemålet.
5. Sett platene i rammene som beskrevet over.

Hva er en solvoksmelter?

En solvoksmelter er en isolert kasse med glasslokk som bruker solvarmen til å smelte voks. Inni ligger en svart metallplate på skrå. Solen varmer opp kassen som et lite drivhus, og på en klar sommerdag blir det fort varmere enn de 62–65 gradene bivoks smelter ved. Voksen renner nedover platen, gjennom en sil som holder igjen kokonger og andre rester, og ned i et kar der den stivner til en blokk.

Den er billig, trygg og bruker ingen strøm, men trenger sol og tar tid. Lyse vokslokk gir mest voks. Mørke yngeltavler gir mindre, fordi mye blir sittende igjen i kokongene. En dampvoksmelter gjør samme jobben med damp. Den er raskere og ikke avhengig av været.

Har du bare noen få kuber, lønner det seg sjelden å kjøpe utstyret. Smelt voksen til blokker og lever dem inn – da får du ferdig behandlet kunstvoks tilbake.

Vanlige spørsmål

Hva er forskjellen på byggevoks og kunstvoks?

Byggevoks er den nye, lyse voksen biene selv skiller ut og bygger med – «byggevoks» brukes også om selve tilstanden når samfunnet bygger for fullt. Kunstvoks er valsede plater av renset bivoks med preget cellemønster som birøkteren setter i rammene, så biene bygger rette tavler med arbeiderceller. Biene trekker kunstvoksen ut til ferdige celler med sin egen byggevoks.

Hvor mye honning går med til ett kilo voks?

Tallene som oppgis, ligger som regel mellom seks og åtte kilo honning per kilo voks, og noe pollen i tillegg. Derfor er en utbygd tavle verdifull for samfunnet, og derfor bygger biene bare når det kommer nektar inn og det trengs plass.

Hvorfor er gamle tavler mørke?

Hver larve spinner en tynn kokong før forpupping, og den blir sittende i cellen. Etter mange generasjoner er cellene foret med lag på lag av kokonger og rester, tavlen blir brun til svart, tung og litt trangere i cellene. Honningtavler som aldri har hatt yngel, holder seg lyse i mange år.

Kan jeg la biene bygge uten kunstvoks?

Ja. En tom ramme med en byggelist øverst blir bygd ut i byggetiden. Biene lager da flere droneceller og bygger ikke alltid rett, så det krever litt mer oppfølging. Metoden brukes med hensikt i byggerammer mot varroa og til tavlehonning på tynn voks eller uten.

Hvor ofte bør tavlene byttes?

Et vanlig råd er å bytte ut de eldste yngeltavlene hvert år, slik at ingen yngeltavle blir mer enn to–tre år. Det holder sykdomssporer og rester av behandlingsmidler nede. Den gamle voksen smeltes om og går tilbake som kunstvoks.

Blir ståltråden med inn i tavlen?

Ja. Tråden smeltes inn i kunstvoksen, og biene bygger cellene rundt den, så den ligger inne i midtveggen så lenge tavlen finnes. Den bærer tavlen når den er tung av honning og når den slynges. Når tavlen er gammel, skjæres voksen ut eller smeltes av, og rammen kan tres med ny tråd.

Kan jeg lage kunstvoks selv?

Ja, med en silikonform eller en mønstervalse. Anerkjent god praksis er å varmebehandle voksen ved minst 120 grader i 30 minutter først, fordi vanlig smelting ikke dreper sykdomssporer. Det krever egnet utstyr, så de fleste med få kuber leverer voksblokkene til en voksbehandler og får kunstvoks tilbake.