Noe er galt i kuben: symptomer, sykdommer og hva du gjør

De fleste gangene noe ser rart ut i kuben, er forklaringen ufarlig. Men noen få bisykdommer er så smittsomme at du har plikt til å varsle med en gang. Her går vi fra det du ser, til hva det kan være og hva du gjør – og vi skiller tydelig mellom det du kan ordne selv, og det Mattilsynet skal ha beskjed om.

Start med det du ser

De fleste avvik i en bikube har en hverdagslig forklaring: en gammel dronning, en kald uke, lite mat eller for mye varroa. Noen få er alvorlige og smittsomme. Tabellen hjelper deg å sortere, men den stiller ingen diagnose. Er du i tvil, er svaret alltid det samme: spør en erfaren birøkter i lokallaget, og varsle Mattilsynet hvis det kan være en av sykdommene i boksen over.

Yngelråte – de to du ikke må overse

Lukket og åpen yngelråte er bakteriesykdommer som dreper yngelen. Ingen av dem smitter mennesker, men begge er alvorlige for biene og står på nasjonal liste 2 over dyresykdommer. Det betyr at du skal varsle Mattilsynet umiddelbart, også når du bare har en mistanke.

Lukket yngelråte

Sykdommen skyldes bakterien Paenibacillus larvae, som danner sporer. Sporene tåler varme, tørke og mange desinfeksjonsmidler, og de kan overleve i årevis i kubemateriell, voks og honning. Det er grunnen til at sykdommen behandles så strengt.

Larvene dør etter at cellen er forseglet. Du ser derfor et hullete yngelleie med innsunkne cellelokk som ofte er mørkere enn de friske og kan ha små hull. Under lokket ligger en seig, slimete masse. Den tørker etter hvert inn til en hard, mørk skorpe som sitter fast i cellen. Noen ganger kjenner du en syrlig, ubehagelig lukt.

Fyrstikkprøven: Stikk en fyrstikk eller en kvist ned i en mistenkelig celle, rør litt og trekk den sakte ut. Følger innholdet med som en seig tråd, styrker det mistanken om lukket yngelråte. Brenn fyrstikken etterpå, og vask kubekniven og hanskene før du rører en annen kube.

Åpen yngelråte

Her er synderen bakterien Melissococcus plutonius. Den danner ikke sporer, men kan likevel overleve i flere år på celleveggene i tavlene. De fleste larvene dør før cellen forsegles, og det har gitt sykdommen navnet. Larvene ligger i forvridde stillinger, blir slappe og fløtefarget, og kan lukte surt. Biene bærer ut de døde larvene nokså lett, og dronningen legger nye egg i de ledige cellene, så yngelleiet får et lappete utseende.

Sykdommen kan bygge seg opp over måneder eller år. Symptomene kan komme og gå, og de er ofte tydeligst om våren og forsommeren. Noen larver dør først etter forsegling, og da kan cellene ligne på lukket yngelråte. Overlat diagnosen til dem som har laboratoriet: Prøver undersøkes ved NMBU Veterinærhøgskolen.

Dette gjør du ved mistanke

1. Ring Mattilsynet på 22 40 00 00. Har du allerede kontaktet en veterinær, melder veterinæren fra.
2. Flytt ingenting ut av bigården – verken bier, tavler, honning eller utstyr. Reglene sier at mottakelige dyr ikke skal føres ut av anlegget før noe annet er bestemt.
3. Hindre spredning. Lukk kuben, gjør flyåpningen liten så den ikke røves, og la ikke tavler eller honning ligge framme. Vask hender og redskap.
4. Hold uvedkommende unna bigården, og sett opp varselskilt når Mattilsynet ber om det.
5. Få journalen à jour: hvilke kuber, hvor de kommer fra, og hva som er flyttet til og fra den siste tiden.

Hva som skjer videre

Mattilsynet tar prøver og bestemmer tiltakene. Yngelråte bekjempes i Norge ved at bifolkene avlives og bigården saneres. Kuber og utstyr som ikke kan steriliseres, destrueres, og resten vaskes og desinfiseres. Ved lukket yngelråte får bigårder i minst tre kilometers omkrets restriksjoner og blir fulgt opp med smittesporing. Det finnes altså ingen kur du kan gi selv, og det er ikke lov å forsøke.

Birøktere som blir pålagt å avlive og sanere, kan søke Statsforvalteren om erstatning. Tidlig varsling er derfor ikke bare en plikt, det er også det som begrenser tapet – for deg og for naboene.

Lukket yngelråte påvises fra tid til annen her i landet, senest i Agder i september 2026. Åpen yngelråte ble sist påvist i 2024. Mattilsynets sider har oppdatert status.

Hva som er meldepliktig

Dyrehelseforskriften deler dyresykdommene inn i tre nasjonale lister. For bier ser det slik ut:

For varroa gjelder meldeplikten ikke i områdene der midden er vanlig (region C i regelverket for flytting av dyr), og for trakémidd gjelder den ikke i sonen der den allerede finnes. Bor du i et område uten varroa, er altså et funn noe du skal melde. Liten kubebille og Tropilaelaps-midd er ikke påvist i Norge, og nettopp derfor er det viktig at et mulig funn meldes straks.

Kalkyngel og nosema står ikke på listene. Ser du uvanlig høy dødelighet eller andre tegn på alvorlig sykdom uten å forstå årsaken, skal du likevel kontakte veterinær.

Slik holder du smitten ute

Smitten flytter seg sjelden av seg selv. Den følger med brukte tavler, honning, utstyr og bier som birøkteren flytter. Derfor er de viktigste rådene enkle:

• Ta ikke i bruk brukt utstyr med ukjent historie. Overta bare bier og brukt materiell fra bigårder som er klinisk undersøkt. Brukte bikuber og kubedeler fra utlandet er forbudt å ta inn.
• Fôr aldri med honning fra andre. Du kan gi biene din egen honning, men det er ikke lov å fôre med honning eller biprodukter fra andre bihold eller fra butikken. I importert honning påvises det bakterier fra både åpen og lukket yngelråte.
• Varmebehandle voksen. Anerkjent god praksis er å varme voks som smeltes om fra utbygde tavler, til minst 120 grader i 30 minutter før den brukes igjen i birøkt. Vanlig smelting dreper ikke sporene.
• Se på yngelen hver gang du er i kuben. Jo tidligere du reagerer, desto mindre rekker smitten å spre seg.
• Hold redskapene rene, og bruk ikke samme hansker og kubekniv i en fremmed bigård som i din egen.

Kalkyngel og steinyngel

Kalkyngel er en soppsykdom i yngelen. Larvene dør og tørker inn til harde, kritthvite klumper som etter hvert kan bli grå eller svarte. Du finner dem i cellene, på bunnbrettet og foran flyåpningen, der biene har båret dem ut. Rister du en tavle med mye kalkyngel, kan det rasle.

Kalkyngel er vanlig og sjelden farlig for et sterkt bifolk. Den blomstrer gjerne opp i kjølige, fuktige perioder og i svake bifolk som ikke klarer å holde yngelen varm. Tiltakene er derfor de samme som for god birøkt ellers: sterke bifolk, tørr og luftig kube, og nok mat. Vedvarer det, hjelper det ofte å bytte dronning og å skifte ut gamle tavler.

Steinyngel er en annen soppsykdom som gir harde, mumifiserte larver. Den er sjelden, men den står på liste 2 og skal varsles. Du trenger ikke klare å skille de to selv. Er klumpene uvanlig harde, eller dekket av et gulgrønt eller grågrønt pudder, tar du en telefon til Mattilsynet.

Nosema og bukløp om våren

Nosema er en encellet parasitt som lever i tarmen til voksne bier. Den finnes i mange bifolk uten å gjøre stor skade, men kan svekke et bifolk som har sittet lenge inne. Typiske tegn er et bifolk som vokser sakte om våren, og brune avføringsstriper på flybrettet og kubefronten. Stripene alene er ikke noe bevis: Bier som har ventet lenge på første flygedag, eller som har overvintret på dårlig fôr, kan gi det samme bildet.

Diagnosen krever mikroskop. Det du kan gjøre selv, er forebygging: unge dronninger, sterke bifolk inn i vinteren, godt vinterfôr gitt tidlig nok, og utskifting av gamle, mørke tavler. Les mer om innvintring og vinterfôr.

Røving

Når trekket tar slutt, leter biene etter lettvint mat – også hos hverandre. Et svakt bifolk kan bli røvet tomt på en dag eller to. Du ser slåssing på flybrettet, bier som flyr sikksakk foran kuben og prøver seg langs sprekker og lokk, og vokssmuler på bunnbrettet.

Gjør flyåpningen så liten at vaktbiene klarer å forsvare den. Åpne ikke kuben mer enn nødvendig, og aldri midt på dagen i en periode uten trekk. Søl ikke med honning eller sukkerløsning, og la aldri tavler stå framme. Røving er ikke bare et tap av honning: Røverbiene tar med seg både midd og sykdom hjem.

Mange døde bier

Noen døde bier foran kuben er normalt, særlig etter vinteren. Blir det plutselig mange midt i sesongen, begynner du med det enkleste: Har de mat? Et bifolk kan sulte i hjel i juni hvis været slår om midt i yngelperioden. Løft kuben bak, og se etter forseglet honning i ytterkant av yngelleiet.

Ligger det hauger av døde eller skjelvende bier foran flere kuber samtidig, kan det være forgiftning, for eksempel fra sprøyting i nærheten. Ta bilder, legg en neve døde bier i en ren pose i fryseren, noter dato og klokkeslett, og ta kontakt med lokallaget eller Norges Birøkterlag for råd om veien videre. Ser du i stedet bier uten vinger eller med krøllete vinger, er forklaringen sannsynligvis varroa.

Skriv det ned

Alle som har bier, skal ha en dyreholdjournal, og den skal tas vare på i minst fem år. Der skal blant annet antall kuber, flytting av bier, vandring og flytting av brukt materiell og utbygde tavler stå. Journalen kan føres på papir eller elektronisk.

Den samme vanen hjelper deg når noe er galt. Har du skrevet ned hva du så i hver kube sist, vet du om det hullete yngelleiet er nytt eller har vart i tre uker. I loggboken kubeloggen.no fører du inspeksjoner, behandlinger og flyttinger per kube fra mobilen, også uten dekning, og får journalen ut som PDF når noen spør etter den.

Vanlige spørsmål

Kan jeg behandle yngelråte selv?

Nei. Det finnes ingen godkjent kur, og sykdommen bekjempes ved at Mattilsynet pålegger avliving og sanering. Det du skal gjøre, er å lukke kuben, la alt stå og ringe Mattilsynet på 22 40 00 00.

Smitter yngelråte mennesker?

Nei. Verken lukket eller åpen yngelråte smitter mennesker, og honningen er ikke farlig å spise. Men den kan smitte andre bier, og derfor skal den aldri brukes som fôr.

Får jeg erstatning hvis bigården må saneres?

Birøktere som blir pålagt å avlive bifolk og sanere bigården, kan søke Statsforvalteren om erstatning. Ordningen gjelder ved pålagte tiltak mot sykdommer på nasjonal liste 1 og 2.

Er kalkyngel farlig?

Sjelden. Kalkyngel er en vanlig soppsykdom som et sterkt bifolk som regel rydder opp i selv. Den er ikke meldepliktig. Steinyngel, som kan ligne, er derimot meldepliktig – er du usikker, spør Mattilsynet.